En trenger ikke mange turer ut i arbeids- og næringslivet for å få med seg at der er både behov og interesse for faglig hjelp i forhold til organisasjonenes videre utvikling. Tilbudssiden med tanke på slike interesser og behov er stor nok, men det er et spørsmål om den er god nok. I offentlig sektor har organisasjonsoppskrifter som «målstyring» og «New Public Management» (NPM) vært i omfattende bruk, og nå er det New Public Governance som er på vei inn. I privat industri – og etter hvert i resten av arbeidslivet – har lean-oppskrifter vært i flittig bruk i flere tiår. Selv disse nevnte kan ha mye godt å fare med, men ved at de kan tolkes vidt byr de også på begrensninger. NPM / målstyring er for eksempel veldig vertikalt orientert og har lite å by på i forhold til horisontal koordinering, og lean har begrenset fokus på innovasjon og endringsprosesser utover drift. Ingen av dem har mye å by på med tanke på endringer i omgivelsene, ny teknologi eller medvirkning.

 

I dag opplever mange organisasjoner at det skjer store endringer på teknologifronten, generelt i for­hold til alt det som kalles «digitalisering», og kanskje spesielt innenfor kognitiv tekno­logi. Vi kjenner til at konsulenter og andre på teknologiområdet opplever at de blir kontaktet av orga­nisasjoner som ber dem om å bistå til å løse kompliserte organisato­riske utfor­dringer gjennom bruk av nye teknologiske løsninger. Dette er vel og bra, men ikke tilstrek­ke­lig. Dagens organisasjoner trenger teori, metoder og ferdigheter i å skape gode helhetlige le­del­ses-/organisasjons-/teknologi­løsninger som setter dem i stand til å håndtere utfordringer og mu­lig­heter skapt av (særlig) globalisering, demografiske endringer, nye teknologifronter og annen turbulens i omgivelsene.

 

Den 5.-6. mars 2020 var vi en knippe forskere, konsulenter, bedriftsrepresentanter og representanter fra LO og NHO som møttes på Røros for å diskutere disse temaene. Vi hadde alle til felles at vi ønsket å utvikle ferdigheter og metoder for å hjelpe virksomheter ut fra den konteksten virksomheten opererer innenfor, og at det var fornuftig å lene seg på sosioteknisk systemteori, forkortet til STS. STS ble etablert som teoretisk rammeverk allerede i tiårene etter andre verdenskrig. STS forutsetter at utformingen av hensiktsmes­sige organisasjoner baserer seg på en helhetlig analyse, og at det legges stor vekt på omgi­vel­ser, teknologi og ikke minst det sosiale systemet i organisasjonen. Noen eksempler på interessante og berømte nøkkel­be­greper innenfor STS er:

• Teamorganisering (semi-autonomous teams)

• Minimal critical specification (Herbst)

• Funksjonsredundans som alternative til dele-redundans (Emery)

• Ansvarlig autonomi (Trist m fl)

• Den lærende organisasjon (Herbst – før Argyris, Schön og Senge)

• Joint optimization (Emery & Trist)

• Psykologiske jobbkrav (Thorsrud & Emery)

 

Det norske forskningsmiljøet forlot de sosiotekniske perspektivene på 1970-tallet. Det var det mange gode grunner til, for eksempel:

• Vekk fra ekspert – mot lokal teori (f.eks Elden)

• Språklig vending (f.eks Gustavsen) "designprinsipper" ble erstattet av "dialogprinsipper"

• Det nye STS (Pinch-Bijker-Hughes-Nobel-Wajcman-Latour-Callon-Zuboff-Orlikowski)

• Fokus på kjønn i organisasjoner (IFIM)

• Lokalsamfunnsutvikling i stedet

• Diversity

 

Kan en ta med seg essensielle læringspoenger fra de ulike vandringene vekk fra original STS og tenke litt på hva som er mulig å finne frem til av nytt tankegods for å forstå organisasjoner sosioteknisk i dag? Er det noe med perspektiveringen og det overordnete blikket i STS-tenkningen som virker fruktbart og lovende også i forhold til dagen og morgendagen?

 

Prinsippene bak STS er nemlig videreutviklet rundt om på kloden, ikke minst gjennom ulike former for kompetansenettverk. Mest kjent er nok Ulbo de Sitter Kennisinstituut - Instituut i Nederland og Belgia og STS Roundtable i USA og Canada. Når vi møttes i vintersola på Røros, så var det for å undersøke muligheten for å etablere et nettverk inspirert av disse nettverkene. Interessen var absolutt til stede – og resultatet er STS kompetansenettverk!

 

 

Johan E. Ravn & Hanne Finnestrand, september 2020